Det norske helsevesenet og smerteproblemtikk
Hei,
Jeg skriver til dere i håp om at dere vil være interesser i å dekke en historie om Helsevesenet i Norge (vet ikke om dere kan dekke historier utenfor Sverige...); mer spesielt det som gjelder smerteproblematikk i kroniske smertepasienter.
Jeg har selv slitt med kroniske smerter siden jeg hadde komplikasjoner under en blindtarmsoperasjon i USA i 2013, hvor blæren min ble perforert på to steder samt andre problemer. Jeg ble også tilført akutt nyresvikt under samme oppholdet.
I etterkant av disse komplikasjonene har jeg fått kroniske magesmerter samt internltterende nyresmerter. Dette er noe jeg sliter med på daglig basis, til varierende intensitet.
Det eneste som holder smertene noenlunde i sjakk er oksykodon eller morfin, som selvsagt er et A-preparat.
Jeg kom til Norge i november i 2016, og har hatt flere timer hos fastlegen for dette og videre utredning.
Over de siste 6 mnd har jeg sagt klart og tydelig fra om at jeg ikke får nok smertelindring av den doseringen han gir meg og har, ved flere anledninger, dokumentert dosen jeg står på i USA og levert en del av min sykejournal på legekontoret.
Da jeg kom til Norge i 2016 spurte jeg fastlegen om han kunne henvise meg til smertesenteret ved St.Olavs i håp om at de kunne hjelpe.
Lite visste jeg da at det skulle vise seg å være noe av det dummeste jeg kunne ha gjort.
Jeg har nå i ettertid registrert en klage ved Fylkesmannen på mine fastlege(r) (ble byttet i august da min sluttet ved senteret), Statens sivilrettsforvaltning, ombudsmannen, pasientforbundet, og også sendt krav til NPE. Fylkesmannen har opprettet to ordinære tilsynssaker så langt.
Dette er nå under behandling. Jeg har fått en god del innsikt i problematikken med det norske helsevesenet og hvordan kroniske smertepasienter er behandlet. Det er en rystende statistikk og jeg har et håp om å få dette ut i lyset slik at noe kan gjøres, ikke bare for min egen skyld, men også for andre i samme situasjon.
Det er et faktum at Norge er det landet i Europa som er det verste å være i om man har kroniske smerter og at mange går rundt i gjennomsnittlig 3,8 år før man får hjelp! Dette er rett og slett en skam og uansvarlig. Vi lever i velferds-Norge og ikke et u-land. Vi har mer enn nok ressurser til å gjøre dette bedre.
Det er mye stigmatisering blant aktørene innen helsevesenet når det gjelder pasienter med kroniske smerter og den tankegangen at man nå skal bare bite sammen tennene og lære seg å mestre å leve med smerte uten noe smertestillende når man trenger det, og at det hjelper et menneske med å få et bedre liv/bedre funksjon/bedre arbeidsevne er ufattelig.
Ikke nok med at legen og smertesenteret har behandlet meg på en meget krenkende og stigmatiserende måte så har jeg opplevd mange brudd ved 3 innleggelser ved St.Olav. Det er tydelige brudd på pasientrettigheter, menneskerettigheter og taushetsplikt, samt ærekrenkelse.
Jeg har mange referanser og retningslinjer som kan sendes over, samt alle papirene i min egen sak.
Sender også gjerne brevene fra Fylkesmannen etc.
Håper du har en interesse for dette. Det virker som om søkelyset på helse og kvaliteten på behandling er blitt større, og flere og flere søker pasientskadeerstatning enn før, så det er tydelig et problem som bør tas opp.
Takk for din tid og håper på positiv tilbakemelding.
Ha en flott dag!
Kind regards,
Helene Richards
Jeg skriver til dere i håp om at dere vil være interesser i å dekke en historie om Helsevesenet i Norge (vet ikke om dere kan dekke historier utenfor Sverige...); mer spesielt det som gjelder smerteproblematikk i kroniske smertepasienter.
Jeg har selv slitt med kroniske smerter siden jeg hadde komplikasjoner under en blindtarmsoperasjon i USA i 2013, hvor blæren min ble perforert på to steder samt andre problemer. Jeg ble også tilført akutt nyresvikt under samme oppholdet.
I etterkant av disse komplikasjonene har jeg fått kroniske magesmerter samt internltterende nyresmerter. Dette er noe jeg sliter med på daglig basis, til varierende intensitet.
Det eneste som holder smertene noenlunde i sjakk er oksykodon eller morfin, som selvsagt er et A-preparat.
Jeg kom til Norge i november i 2016, og har hatt flere timer hos fastlegen for dette og videre utredning.
Over de siste 6 mnd har jeg sagt klart og tydelig fra om at jeg ikke får nok smertelindring av den doseringen han gir meg og har, ved flere anledninger, dokumentert dosen jeg står på i USA og levert en del av min sykejournal på legekontoret.
Da jeg kom til Norge i 2016 spurte jeg fastlegen om han kunne henvise meg til smertesenteret ved St.Olavs i håp om at de kunne hjelpe.
Lite visste jeg da at det skulle vise seg å være noe av det dummeste jeg kunne ha gjort.
Jeg har nå i ettertid registrert en klage ved Fylkesmannen på mine fastlege(r) (ble byttet i august da min sluttet ved senteret), Statens sivilrettsforvaltning, ombudsmannen, pasientforbundet, og også sendt krav til NPE. Fylkesmannen har opprettet to ordinære tilsynssaker så langt.
Dette er nå under behandling. Jeg har fått en god del innsikt i problematikken med det norske helsevesenet og hvordan kroniske smertepasienter er behandlet. Det er en rystende statistikk og jeg har et håp om å få dette ut i lyset slik at noe kan gjøres, ikke bare for min egen skyld, men også for andre i samme situasjon.
Det er et faktum at Norge er det landet i Europa som er det verste å være i om man har kroniske smerter og at mange går rundt i gjennomsnittlig 3,8 år før man får hjelp! Dette er rett og slett en skam og uansvarlig. Vi lever i velferds-Norge og ikke et u-land. Vi har mer enn nok ressurser til å gjøre dette bedre.
Det er mye stigmatisering blant aktørene innen helsevesenet når det gjelder pasienter med kroniske smerter og den tankegangen at man nå skal bare bite sammen tennene og lære seg å mestre å leve med smerte uten noe smertestillende når man trenger det, og at det hjelper et menneske med å få et bedre liv/bedre funksjon/bedre arbeidsevne er ufattelig.
Ikke nok med at legen og smertesenteret har behandlet meg på en meget krenkende og stigmatiserende måte så har jeg opplevd mange brudd ved 3 innleggelser ved St.Olav. Det er tydelige brudd på pasientrettigheter, menneskerettigheter og taushetsplikt, samt ærekrenkelse.
Jeg har mange referanser og retningslinjer som kan sendes over, samt alle papirene i min egen sak.
Sender også gjerne brevene fra Fylkesmannen etc.
Håper du har en interesse for dette. Det virker som om søkelyset på helse og kvaliteten på behandling er blitt større, og flere og flere søker pasientskadeerstatning enn før, så det er tydelig et problem som bør tas opp.
Takk for din tid og håper på positiv tilbakemelding.
Ha en flott dag!
Kind regards,
Helene Richards
Följ inlägget
0
följare
Kommentarer